Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi, holdt han til i Anathapindikas park Jetalund.

Mens han var der, underviste Mesteren munkene om nibbana, og gledet, oppmuntret og inspirerte dem med ord om læren. Og munkene lyttet oppmerksomt til læren og tenkte over det de hørte:

Og Mesteren utbrøt:

“Det finnes et felt der det verken er fasthet, fluiditet, varme eller bevegelse, munker, ingen følelse av uendelig rom eller uendelig bevissthet, heller ikke intethet, og heller ikke en tilstand som verken er bevisst eller ubevisst; det er verken i denne verden eller i noen annen verden eller i begge, og det er verken sol eller måne der. Og det sier jeg dere, munker, at der er det ikke noe som kommer, ikke noe som går og ikke noe som blir værende; der er det ikke noe som dør eller blir født. Det står ikke stille og det beveger seg ikke, det nytter ikke å forestille seg det. Det er dette som er slutten på lidelsen.”