En gang var Sariputta og Kotthita den store i hjorteparken Isipatana i Baranasi. En kveld reiste Kotthita seg fra sin ensomme meditasjon, gikk bort til Sariputta, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa han:

«Jeg hører folk snakker om kunnskap, Sariputta. Hva er denne kunnskapen? Hva vil det si at man har kunnskap?»

«Den edles elev, en person som har fått opplæring, forstår det som det er at primærsanseinntrykkene oppstår i samsvar med naturen. Han forstår at primærsanseinntrykkene blir borte igjen i samsvar med naturen. Og han forstår at primærsanseinntrykkene først oppstår og deretter blir borte igjen i samsvar med naturen. Han forstår at følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … den skjelnende bevisstheten oppstår i samsvar med naturen. Han forstår at den skjelnende bevisstheten blir borte igjen i samsvar med naturen. Og han forstår at den skjelnende bevisstheten først oppstår og deretter blir borte igjen i samsvar med naturen. Dette kalles kunnskap, min venn, og det er dette det vil si å ha kunnskap.»