«Man kommer ikke til verdens ende ved å gå dit, munker. Det er ikke på den måten man når fram og får se den. Likevel sier jeg at man kan ikke gjøre slutt på lidelsen uten at man har kommet til verdens ende.»

Da Mesteren hadde sagt, dette, reiste han seg fra plassen sin og gikk inn i hytta. Litt etter at han hadde gått, sa munkene til hverandre:

«Nå ga Mesteren oss en kortfattet belæring, men han reiste seg og gikk uten å forklare dette i detalj. Hvem kan vi spørre om en detaljert utlegning av dette?»

Etter å ha snakket om dette en stund, kom munkene fram til at de ville spørre Ananda om dette.

«Ananda blir rost av Mesteren og han hedres av andre forstandige munker. Ananda kan sikkert gi en detaljert forklaring på den kortfattede belæringen Mesteren ga oss. La oss nå gå bort til ham og spørre ham om dette.»

Dermed gikk disse munkene bort til Ananda og hilste høflig på ham. De pratet litt sammen før munkene satte seg ned. Da de hadde satt seg, sa de:

«Mesteren har gitt oss en kortfattet belæring, Ananda, men så reiste han seg og gikk uten å forklare det i detalj. Det han sa, var dette:

‘Man kommer ikke til verdens ende ved å gå dit, munker. Det er ikke på den måten man når fram og får se den. Likevel sier jeg at man kan ikke gjøre slutt på lidelsen uten at man har kommet til verdens ende.’

Like etter han hadde sagt dette, reiste han seg og gikk, og vi lurte på hvem vi skulle be om en nærmere forklaring. Men så kom vi på at du, Ananda, blir rost av Mesteren og hedres av andre forstandige munker. Du kan sikkert gi en detaljert forklaring på den kortfattede belæringen Mesteren ga oss.»

«Det er som om en mann skulle gå ut i skogen for å finne kjerneved, munker. Han kommer til et stort tre og overser kjerneveden, han overser rota og han overser greinene, men prøver å finne kjerneved i bladverket. Akkurat slik er det med dere, mine herrer. Dere satt ansikt til ansikt med Mesteren, men så overså dere ham og mener at jeg er den rette å spørre! Mesteren er en vitende som vet og en seende som ser, mine venner. Han er blitt den seende, han er blitt kunnskap, han er blitt selve læren, han er blitt den høyeste. Han er en som taler og forklarer, han fører oss til det gode, han gir oss udødelighet, han er lærens herre, han er den som har kommet fram til sannheten. Dere skulle ha benyttet anledningen til å spørre Mesteren selv om dette, og slik han ville ha forklart det, skulle dere ha husket det!»

«Ja, du har rett i alt dette, Ananda. Vi skulle ha spurt Mesteren. Men så kom vi på at du, Ananda, blir rost av Mesteren og hedres av andre forstandige munker. Du kan sikkert gi en detaljert forklaring på den kortfattede belæringen Mesteren ga oss. Vær så snill å forklare det for oss, Ananda!»

«Så følg godt med, mine venner, så skal jeg forklare det.»

«Ja vel, min venn,» svarte munkene. Ananda sa:

«Når det gjelder den kortfattede veiledningen Mesteren ga før han reiste seg og gikk inn i hytta, så lød den altså slik:

‘Man kommer ikke til verdens ende ved å gå dit, munker. Det er ikke på den måten man når fram og får se den. Likevel sier jeg at man kan ikke gjøre slutt på lidelsen uten at man har kommet til verdens ende.’

Dette forstår jeg slik, mine venner: Det som gir oss inntrykk og oppfatning av verden, blir i den edles disiplin omtalt som verden. Og hva er det som gir oss inntrykk og oppfatning av verden? Gjennom øyet får vi inntrykk og oppfatning av verden. Gjennom øret … nesa … tunga … kroppen … sinnet får vi inntrykk og oppfatning av verden. Dette kalles ‘verden’ i den edles disiplin. Slik er min detaljerte forståelse av den kortfattede veiledningen Mesteren ga, mine venner. Hvis dere vil, kan dere gå til Mesteren og spørre ham om denne saken, og slik han forklarer den, slik kan dere huske den.»

«Ja vel,» svarte munkene. Deretter gikk de til Mesteren og gjenga den samtalen de hadde hatt med Ananda.

«Ananda er en klok mann, Ananda har stor visdom, munker! Hvis dere hadde spurt meg om dette, ville jeg ha gitt nøyaktig samme forklaring som han ga. Så slik er meningen med dette utsagnet. Husk det slik!»