Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren holdt til i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, henvendte han seg til munkene og sa:

«Munker!»

«Ja, Mester,» svarte munkene.

Mesteren sa:

«Øyet er forgjengelig, munker. Det som er forgjengelig, innebærer lidelse, og det som innebærer lidelse, er ikke noe vi har kontroll over, og det bør man betrakte med visdom og se det som det er: ‘Dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’

Øret er forgjengelig … nesa … tunga er forgjengelig. Det som er forgjengelig, innebærer lidelse, og det som innebærer lidelse, er ikke noe vi har kontroll over, og det bør man betrakte med visdom og se det som det er: ‘Dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’

Kroppen er forgjengelig … sinnet er forgjengelig. Det som er forgjengelig, innebærer lidelse, og det som innebærer lidelse, er ikke noe vi har kontroll over, og det bør man betrakte med visdom og se det som det er: ‘Dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’

Når den edles elev har fått opplæring og ser det på denne måten, slipper han taket i øyet, han slipper taket i øret … nesa … tunga … kroppen, han slipper taket i sinnet. Når han slipper taket, stilner lidenskapene og han blir fri. Når han er blitt fri, vet han at han er blitt fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.»