En gang oppholdt munken Anuruddha seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi. Da kom det en gruppe munker bort til ham, pratet høflig med ham og satte seg ned. Så sa de:

«Hva er det du har utviklet og praktisert, Anuruddha, som har gitt deg slike dype kunnskaper?»

«Det som jeg har utviklet og praktisert, mine venner, som har gitt meg slike dype kunnskaper, er oppmerksomhet på de fire hovedområdene. Hvilke fire? Jeg gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Jeg gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Jeg gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Jeg gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Dette er det som jeg har utviklet og praktisert, mine venner, som har gitt meg slike dype kunnskaper.

Siden jeg har utviklet og praktisert oppmerksomhet på disse fire hovedområdene, mine venner, forstår jeg den tusenfoldige verdenssystemene.»