En gang da Mesteren var hos sakyaene, holdt han til i fikenlunden ved Kapilavatthu. Ved den anledningen var det flere munker som laget kapper til Mesteren, for: «når kappene er ferdige om tre måneder, vil han gi seg ut på vandring,» sa de.

Sakyaen Mahanama fikk høre dette, og han gikk bort til Mesteren, hilste høflig og satte seg ned. Han fortalte hva han hadde hørt, og fortsatte:

«Men vi har aldri hørt direkte fra deg hva en forstandig legmann bør si til en annen forstandig legmann som er syk og har store smerter, Mester.»

«En forstandig legmann bør trøste en syk, men forstandig legmann med store smerter på fire måter, Mahanama:

‘Trøst deg, min herre. Du har jo urokkelig tillit til Buddha, og tenker: ‘Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester.’

Videre har du urokkelig tillit til læren, og tenker: ‘Den læren som Mesteren har forklart så tydelig, er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den.’

Videre har du urokkelig tillit til de ordinertes fellesskap, og tenker: ‘Fellesskapet av Mesterens elever, det vil si de fire parene av personer eller de åtte menneskene, viser god oppførsel og har edel levemåte, de følger den rette vei uten overtredelser. Dette fellesskapet fortjener heder, gjestfrihet, gaver og respekt. Dette er den beste åker å så i for å høste gode fortjenester.’

Og videre har du en moral som gleder de vise, siden den er hel og ubrutt, uplettet, ubesmittet, frigjørende, rost av de vise, ren og siden den fører til konsentrasjon.’

Etter at en forstandig legmann har trøstet en annen forstandig legmann som er syk og har store smerter, på disse fire måtene, bør han spørre om han lengter etter sin mor og far. Hvis den syke svarer at han lengter etter dem, bør den andre si:

‘Men du er jo døden nær, min herre. Du kommer til å dø uansett om du lengter etter mor og far eller ikke. Derfor kan du like så godt slippe taket i den lengselen.’

Hvis den syke da sier at han har sluppet taket i lengselen etter mor og far, bør den andre spørre om han lengter etter sin kone og sine barn. Hvis den syke svarer at han lengter etter dem, bør den andre si:

‘Men du er jo døden nær, min herre. Du kommer til å dø uansett om du lengter etter kone og barn eller ikke. Derfor kan du like så godt slippe taket i den lengselen.’

Hvis den syke da sier at han har sluppet taket i lengselen etter kone og barn, bør den andre spørre om han lengter etter de fem menneskelige sansenytelsene. Hvis den syke svarer at han lengter etter dem, bør den andre si:

‘Men de himmelske nytelsene er mye bedre og skjønnere enn de fem menneskelige sansenytelsene. Derfor hadde det vært bra om du kan slutte å tenke på de menneskelige nytelsene og heller rette tanken mot å komme til de fire gudekongene.’

Hvis den syke da sier at han ikke lenger tenker på de menneskelige nytelsene, men ønsker å komme til de fire gudekongene, bør den andre si:

‘Men de trettitre gudene er herligere enn de fire gudekongene. Derfor hadde det vært bra om du kunne slutte å tenke på de fire gudekongene og heller rette tanken mot de trettitre gudene.’

Hvis den syke da sier at han ikke lenger tenker på de fire gudekongene, men ønsker å komme til de trettitre gudene, bør den andre si:

‘Men Yama-gudene er herligere enn de trettitre gudene … Tusita-gudene … de gudene som gleder seg over å skape … de gudene som regjerer over andres skaperverk … Brahmas verden er herligere enn de gudene som regjerer over andres skaperverk. Derfor hadde det vært bra om du kunne slutte å tenke på disse gudene og heller rette tanken mot Brahmas verden.’

Hvis den syke da sier at han har gjort dette, bør den andre si:

‘Men Brahmas verden er ikke evig, min venn. Den er forgjengelig og fanget i personligheten. Derfor hadde det vært bra om du kunne slutte å tenke på Brahmas verden og heller rette tanken mot en avslutning av personligheten.’

Hvis den syke da sier at han har sluttet å tenke på Brahmas verden og heller retter tanken mot avslutning av personligheten, vil jeg si at det ikke er noen forskjell på denne legmannen som har frigjort sitt sinn, og en munk som har frigjort sinnet sitt for negative tendenser, det er ingen forskjell på frigjøringen hos disse to, Mahanama.»