Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i byen Anupiya i mallaenes land. En morgen da Mesteren hadde stått opp, kledd på seg og tatt bollen sin, gikk han ut i Anupiya for å motta matgaver. Men så tenkte han som så:

«Det er nok for tidlig på morgenen til å gå rundt i Anupiya og få mat. Kanskje jeg heller skulle gå og besøke eneboeren Bhaggavagotta?»

Og dermed gikk Mesteren til det stedet der eneboeren Bhaggavagotta holdt til. Da Bhaggavagotta fikk se ham, sa han:

«Stig på, Mester. Velkommen skal du være. Det er lenge siden du fant veien hit til meg, Mester. Sitt ned, Mester. Her er det en ledig sitteplass til deg.»

Mesteren satte seg på den ledige plassen, og eneboeren Bhaggavagotta satte seg på et lavere sete ved siden av ham. Da de hadde satt seg, sa Bhaggavagotta:

«For noen få dager siden kom licchavien Sunakkhatta bort til meg og sa:

’Nå har jeg forlatt Mesteren, Bhaggava. Jeg følger ikke hans veiledninger lenger.’

Stemmer dette, Mester?»

«Ja, det er riktig som Sunakkhatta sa, Bhaggava. For noen dager siden kom Sunakkhatta bort til meg. Han hilste, satte seg ned hos meg og sa:

’Nå vil jeg forlate deg, Mester. Jeg vil ikke følge dine veiledninger lenger.’

Da spurte jeg ham:

’Men har jeg noen gang sagt til deg: Kom og følg mine veiledninger, Sunakkhatta?’

’Nei, Mester, det har du ikke.’

’Eller har du sagt til meg: Jeg vil følge dine veiledninger, Mester?’

’Nei, Mester.’

’Da har altså ikke jeg sagt at du skal komme og følge mine veiledninger, og du har ikke sagt at du vil følge mine veiledninger. Så hvem er da du, uvettige menneske, og hvem er det du vil forlate? Ser du hvordan du dummer deg ut, du uvettige menneske?’

’Men du utfører jo ingen paranormale undere for meg, Mester!’

’Har jeg kanskje sagt: Kom og følg mine veiledninger, Sunakkhatta, så skal jeg utføre undere for deg?’

’Nei, Mester’.

’Eller har du sagt: Jeg vil følge dine veiledninger, Mester, hvis du utfører undere for meg?’

’Nei, Mester.’

’Da har altså ikke jeg lovt å utføre undere for deg om du kommer og følger mine veiledninger, og du har heller ikke sagt at du vil følge mine veiledninger hvis jeg utfører undere for deg. Så hvem er da du, uvettige menneske, og hvem er det du forlater?

Hva mener du om dette, Sunakkhatta:

Underviser jeg i læren min for at de som praktiserer den, skal bli fullstendig fri fra lidelse, uansett om det blir utført undere eller ikke?’

’Ja, du underviser i læren din for at de som praktiserer den, skal bli fullstendig fri fra lidelse, Mester, uansett om det blir utført undere eller ikke.’

’Når det altså er slik, hva har da undere med saken å gjøre, Sunakkhatta? Ser du hvordan du dummer deg ut, du uvettige menneske?’

’Men du forklarer ikke hvordan alt er blitt til, Mester!’

’Har jeg kanskje sagt: Kom og følg mine veiledninger, Sunakkhatta, så skal jeg forklare hvordan alt er blitt til?’

’Nei, Mester’.

’Eller har du sagt: Jeg vil følge dine veiledninger, Mester, hvis du vil forklare hvordan alt er blitt til?’

’Nei, Mester.’

’Da har altså ikke jeg lovt å forklare hvordan alt er blitt til om du kommer og følger mine veiledninger, og du har heller ikke sagt at du vil følge mine veiledninger hvis jeg forklarer hvordan alt er blitt til. Så hvem er da du, uvettige menneske, og hvem er det du forlater?

Hva mener du om dette, Sunakkhatta:

Underviser jeg i læren min for at de som praktiserer den, skal bli fullstendig fri fra lidelse, uansett om jeg forklarer hvordan alt er blitt til eller ikke?’

’Ja, du underviser i læren din for at de som praktiserer den, skal bli fullstendig fri fra lidelse, Mester, uansett om du forklarer hvordan alt er blitt til eller ikke.’

’Når det altså er slik, hva har da alle tings opprinnelse med saken å gjøre, Sunakkhatta? Ser du hvordan du dummer deg ut, du uvettige menneske?

Du har sagt mange rosende ord om meg, Sunakkhatta. Du har sagt følgende: ’Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester.’ Slike rosende ord har du uttalt i vajjienes by.

Du har sagt mange rosende ord om læren, Sunakkhatta. Du har sagt følgende: ’Den læren som Mesteren har forklart så tydelig, er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den.’ Slike rosende ord har du uttalt i vajjienes by.

Du har sagt mange rosende ord om de ordinertes fellesskap, Sunakkhatta. Du har sagt følgende: ’Fellesskapet av Mesterens elever, det vil si de fire parene av personer eller de åtte menneskene, viser god oppførsel og har edel levemåte, de følger den rette vei uten overtredelser. Dette fellesskapet fortjener heder, gjestfrihet, gaver og respekt. Dette er den beste åker å så i for å høste gode fortjenester.’ Slike rosende ord har du uttalt i vajjienes by.

Men nå sier jeg deg, Sunakkhatta, og det skal du vite, at mange kommer til å si om deg at du ikke klarte å praktisere Gotamas lære, og at du har forlatt ham og falt tilbake til en lavere tilstand fordi du ikke maktet å følge opp treningen. Dette kommer folk til å si om deg, Sunakkhatta.’

Men enda jeg veiledet ham slik, forlot licchavien Sunakkhatta denne læren og treningsdisiplinen som om han skulle ha det travelt med å komme til helvete.

En gang var jeg i bumusuenes land, Bhaggava, i en av byene deres som het Uttaraka. Da jeg hadde stått opp og kledd på meg om morgenen, tok jeg bollen min og gikk inn rundt i Uttaraka for å motta matgaver. På den tiden var Sunakkhatta munkelærling, og han fulgte meg på runden. Der fikk vi øye på den nakne hundeasketen Korakhattiya. Han krabbet rundt på alle fire, lå på marken og glefset i seg mat med munnen som en hund.

Da Sunakkhatta fikk se denne nakne hundeasketen, fikk han stor beundring for ham. Jeg forsto hva han tenkte, og sa:

’Kaller du deg en som følger sakyasønnenes lære, du uvettige menneske?’

’Hvorfor spør du meg om det, Mester?’ sa han.

’Føler du ikke stor beundring for denne nakne hundeasketen som krabber rundt på alle fire, ligger på marken og glefser i seg mat med munnen som en hund?’

’Jo, det gjør jeg. Misunner du andre ærverdige, Mester?’

’Nei, jeg misunner ikke andre ærverdige, du uvettige menneske. Men du har fått en meget skadelig idé. Kvitt deg med den, så den ikke skal bli til langvarig skade og smerte for deg. For denne nakne asketen Khorakkhattiya som du beundrer slik, kommer til å dø av fordøyelsesproblemer om sju dager. Etter døden kommer han til å bli gjenfødt som kalakañja-demon, i den laveste av alle demonklassene. Og liket hans kommer til å bli slengt på en haug med birana-gress på likplassen. Hvis du vil, kan du jo gå bort og spørre ham om han vet hvordan det kommer til å gå med ham. Så kan du se om han svarer at han kommer til å bli gjenfødt som kalakañja-demon, i den laveste av alle demonklassene.’

Sunakkhatta gikk bort til Khorakkhattiya og fortalte ham hva jeg hadde sagt. Og han tilføyde:

’Så vær nå ytterst forsiktig med hva du spiser og drikker, Khorakkhattiya, slik at Gotamas ord kan bli gjort til skamme!’

Sunakkhatta trodde ikke på meg, og den neste uken holdt han nøye telling med dagene. Den sjuende dagen døde den nakne asketen Khorakkhattiya av fordøyelsesproblemer. Han ble gjenfødt som kalakañja-demon og liket hans ble kastet på en haug med birana-gress på likplassen. Da Sunakkhatta fikk høre at Khorakkhattiya var død, gikk han til likplassen. Han slo den døde tre ganger med handa og spurte:

’Vet du hvordan det har gått med deg, Khorakkhattiya?

Da gned Khorakkhattiya seg på ryggen med handa, satte seg opp og sa:

’Ja, nå vet jeg det. Jeg har blitt gjenfødt som kalakañja-demon, i den laveste av alle demonklassene.’

Så falt han ned igjen.

Etterpå kom Sunakkhatta bort til meg, hilste og satte seg ned. Da spurte jeg ham:

’Hva sier du nå, Sunakkhatta? Gikk det som jeg hadde sagt, eller hva?’

’Det gikk nøyaktig som du hadde sagt, Mester.’

’Mener du da fortsatt at jeg ikke utfører undere, Sunakkhatta?’

’Nei, her har du virkelig utført et under, Mester!’

’Så enda jeg her har utført et under, sier du altså at jeg ikke gjør noen undere for deg, du uvettige menneske! Ser du hvor feil du har tatt?’

Men enda jeg veiledet ham slik, forlot licchavien Sunakkhatta denne læren og treningsdisiplinen som om han skulle ha det travelt med å komme til helvete.

En gang jeg var i Vesali, bodde jeg i huset med de spisse gavlene i Storskogen. På den tiden bodde det en naken asket ved navn Kandaramasuka i Vesali. Han hadde meget høy anseelse i vajjienes by og mottok store inntekter i form av gaver. Han hadde påtatt seg å overholde sju løfter:

’Så lenge jeg lever, skal jeg være naken, jeg skal ikke ha på meg klær. Så lenge jeg lever, skal jeg leve i sølibat, jeg skal ikke ha samleie med noen. Så lenge jeg lever, skal jeg bare leve av kjøtt og alkoholholdige drikker, jeg skal ikke spise risgrøt eller risvelling. Jeg skal alltid oppholde meg her i Vesali og aldri gå utenfor et område som avgrenses av Udena-helligdommen i øst, Gotamaka-helligdommen i sør, Sattamba-helligdommen i vest og Bahuputta-helligdommen i nord.’

Det var fordi han etterlevde disse sju løftene at han hadde høy anseelse blant vajjiene og mottok store inntekter i form av gaver.

En dag gikk Sunakkhatta bort til asketen Kandaramasuka og stilte ham et spørsmål. Men Kandaramasuka kunne ikke besvare spørsmålet. I stedet ble han sint og gretten og ga et surmulende svar.

’Jeg har fornærmet denne hellige og ærverdige mannen,’ tenkte Sunakkhatta. ’Bare det ikke blir til langvarig skade og smerte for meg!’

Så kom han bort til meg, hilste og satte seg.

’Regner du deg som en sakya-sønn, du uvettige menneske?’ spurte jeg.

’Hvorfor spør du meg om det, Mester’ sa han.

’Er det ikke så at du gikk og stilte den nakne asketen Kandaramasuka et spørsmål? Og stemmer det ikke at Kandarasuka ikke kunne besvare spørsmålet, men bare ble sint og gretten og ga et surmulende svar? Og tenkte du ikke da at du hadde fornærmet denne hellige og ærverdige mannen, og var du ikke redd for at det skulle bli til langvarig skade og smerte for deg?’

’Det stemmer. Misunner du andre ærverdige, Mester?’

’Nei, jeg misunner ikke andre ærverdige, du uvettige menneske. Men du har fått en meget skadelig idé. Kvitt deg med den, så den ikke skal bli til langvarig skade og smerte for deg. For denne nakne asketen Kandaramasuka, som du mener er en hellig og ærverdig mann, kommer til å bli velkledd og gifte seg. Han kommer til å spise risgrøt og risvelling, han kommer til å reise forbi alle helligdommene rundt Vesali, og han kommer til å miste all sin anseelse. Og deretter kommer han til å dø.’

Ikke lenge etter iførte Kandaramasuka seg pene klær. Han giftet seg og gikk over til å spise risgrøt og risvelling. Deretter foretok han reiser som førte ham langt forbi alle helligdommene rundt Vesali, og han mistet all sin tidligere anseelse. Deretter døde han.

Da Sunakkhatta fikk høre dette, kom han bort til meg, hilste og satte seg. Jeg spurte ham:

’Hva sier du nå, Sunakkhatta? Gikk det som jeg hadde sagt, eller hva?’

’Det gikk nøyaktig som du hadde sagt, Mester.’

’Mener du da fortsatt at jeg ikke utfører undere, Sunakkhatta?’

’Nei, her har du virkelig utført et under, Mester!’

’Så enda jeg her har utført et under, sier du altså at jeg ikke gjør noen undere for deg, du uvettige menneske! Ser du hvor feil du har tatt?’

Men enda jeg veiledet ham slik, forlot licchavien Sunakkhatta denne læren og treningsdisiplinen som om han skulle ha det travelt med å komme til helvete.

En gang jeg var i Vesali, bodde jeg i huset med de spisse gavlene i Storskogen. På den tiden bodde det en naken asket ved navn Patikaputta i Vesali. Han hadde meget høy anseelse i vajjienes by og mottok store inntekter i form av gaver. Han sa til folk i Vesali:

’Asketen Gotama er en vismann, men det er jeg også, og vismenn bør kunne demonstrere sin visdom ved å utføre undere. Hvis Gotama vil møte meg på halvveien, er jeg villig til å gjøre det samme. La oss komme sammen og utføre undere! Hvis Gotama utfører ett under, skal jeg utføre to! Hvis han utfører to undere, skal jeg utføre fire! Hvis han utfører fire, skal jeg utføre åtte! Uansett hvor mange undere Gotama velger å utføre, skal jeg utføre dobbelt så mange!’

Sunakkhatta kom bort til meg, hilste og satte seg ned. Så fortalte han om Patikaputta. Jeg svarte:

’Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake disse ordene og gir avkall på en slik tanke og en slik mening. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter.’

’Pass deg for å si noe slikt, Mester!’

’Hva mener du med det, Sunakkhatta?’

’Det kan hende du her kommer med et absolutt utsagn angående Patikaputta, Mester, om hva som vil skje hvis han møter deg. Men tenk om han kommer i en annen skikkelse? Da vil ordene dine bli gjort til skamme!’

’Tror du at en som har kommet fram til sannheten, kommer med tvetydige uttalelser, Sunakkhatta?’

’Når du sier at den nakne asketen Patikaputta ikke klarer å møte deg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake disse ordene og gir avkall på en slik tanke og en slik mening, og at hodet hans kommer til å bli splintret i småbiter hvis han tror han kan møte deg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, Mester, sier du det fordi du selv har kommet fram til det, eller er det noen guder som har fortalt deg det?’

’Jeg har kommet fram til det selv, Sunakkhatta, men gudene har også fortalt meg at det er slik.

Ajita, en av licchavienes hærførere, døde nylig og ble gjenfødt i de trettitre gudenes himmel. Han kom bort til meg og sa: ’Den nakne asketen Patikaputta er en skamløs løgner, Mester. Han går omkring blant vajjiene og sier at jeg er blitt gjenfødt i helvete. Men det er ikke sant. Jeg er blitt gjenfødt i de trettitre gudenes himmel. Så den nakne asketen Patikaputta er en skamløs løgner!’

Jeg har altså selv kommet fram til at den nakne asketen Patikaputta ikke klarer å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake disse ordene og gir avkall på en slik tanke og en slik mening, og at hodet hans kommer til å bli splintret i småbiter hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening. Men gudene har også fortalt meg det.’

Etter at jeg har gått runden i Vesali for å få mat, og etter at jeg så er ferdig med å spise, kommer jeg til å gå til den parken der Patikaputta holder til, og bli der resten av dagen. Dette kan du godt fortelle ham, hvis du vil.’

Neste morgen kledde meg på meg og rundt i Vesali med bollen min for å motta matgaver. Så spiste jeg, og deretter gikk jeg til den parken der Patikaputta holdt til, for å tilbringe dagen der.

Da fikk Sunakkhatta det travelt. Han skyndte seg inn til Vesali og oppsøkte kjente og fremstående licchavier og sa:

’Etter at Mesteren hadde spist den maten han mottok som gave i Vesali i dag morges, gikk han til parken der den nakne asketen Patikaputta holder til. Skynd dere, mine herrer, kom og se! De to mektige asketene skal utføre undere!’

Det samme sa han til rike brahmaner, velstående borgere, forskjellige religiøse og filosofiske ledere og til alle han traff av andre asketer, filosofer og brahmaner. Og alle ville gjerne gå til parken og se de to mektige asketene utføre undere. Snart hadde det samlet seg flere hundre, ja, flere tusen mennesker i parken.

Den nakne asketen Patikaputta fikk høre at alle disse fremstående licchaviene, rike brahmanene, velstående borgerne, forskjellige religiøse og filosofiske lederne og alle de andre asketene, filosofene og brahmanene var kommet til parken, og han fikk også høre at Gotama var kommet og ville sitte i parken resten av dagen. Han ble redd, begynte å skjelve og fikk gåsehud av dette, og skremt trakk han seg tilbake til Tindukkhanu-parken.

Da folk fikk høre at Patikaputta var blitt redd og fått gåsehud av skrekk, og hadde trukket seg tilbake til Tindukkhanu-parken, valgte de ut en talsmann og sa til ham:

’Hør her, min gode mann. Gå til Tindukkhanu-parken og finn den nakne asketen Patikaputta, og si til ham at skal komme. Fortell ham om alle som er kommet og som venter på ham. Minn ham på at han sa følgende: ’Asketen Gotama er en vismann, men det er jeg også, og vismenn bør kunne demonstrere sin visdom ved å utføre undere. Hvis Gotama vil møte meg på halvveien, er jeg villig til å gjøre det samme. La oss komme sammen og utføre undere! Hvis Gotama utfører ett under, skal jeg utføre to! Hvis han utfører to undere, skal jeg utføre fire! Hvis han utfører fire, skal jeg utføre åtte! Uansett hvor mange undere Gotama velger å utføre, skal jeg utføre dobbelt så mange!’

Si til ham at nå må han komme og møte Gotama på halvveien, for Gotama kom som førstemann til parken for å være der i dag.’

Mannen gikk til Patikaputta og bar fram dette budskapet.

’Jeg kommer, min venn. Jeg kommer,’ svarte Patikaputta. Men samme hvor mye han vred seg, klarte han ikke å reise seg fra sitteplassen sin.

Da sa mannen til ham:

’Hva er det med deg da? Er baken din klistret til sitteplassen? Eller er sitteplassen klistret til baken? Du sier at du skal komme, men du klarer jo ikke å reise deg fra plassen din!’

Patikaputta gjentok at han skulle komme. Men samme hvor mye han vred seg, klarte han ikke å reise seg fra sitteplassen sin. Da den andre mannen så hvor maktesløs han var, gikk han tilbake til forsamlingen og fortalte hvordan det sto til. Da sa jeg til dem:

’Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake ordene sine og gir avkall på en slik tanke og en slik mening som han har. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter.’

En av licchavienes ministere reiste seg fra plassen sin og sa til forsamlingen:

’Vent litt, så skal jeg gå. Kanskje jeg kan få Patikaputta til å komme hit til oss.’

Ministeren gikk bort til Patikaputta og sa til ham:

’Kom nå, Patikaputta. Det er best for deg om du kommer. Det er mange som har kommet, både fremstående licchavier, rike brahmaner, velstående borgere, forskjellige religiøse og filosofiske ledere og mange andre asketer, filosofer og brahmaner. Dessuten har Gotama kommet og vil sitte i parken resten av dagen. Og alle vet jo at du har sagt: ’Asketen Gotama er en vismann, men det er jeg også, og vismenn bør kunne demonstrere sin visdom ved å utføre undere. Hvis Gotama vil møte meg på halvveien, er jeg villig til å gjøre det samme. La oss komme sammen og utføre undere! Hvis Gotama utfører ett under, skal jeg utføre to! Hvis han utfører to undere, skal jeg utføre fire! Hvis han utfører fire, skal jeg utføre åtte! Uansett hvor mange undere Gotama velger å utføre, skal jeg utføre dobbelt så mange!’

Kom nå og møt Gotama på halvveien, for Gotama har allerede ankommet som førstemann til parken. Og husk hva Gotama har sagt offentlig:

’Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake ordene sine og gir avkall på en slik tanke og en slik mening som han har. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter.’

Så kom nå, min venn! Kom, så er seieren din! Da må Gotama erklære seg for beseiret!’

’Jeg kommer, min venn. Jeg kommer,’ svarte Patikaputta. Men samme hvor mye han vred seg, klarte han ikke å reise seg fra sitteplassen sin.

Da sa ministeren til ham:

’Hva er det med deg da? Er baken din klistret til sitteplassen? Eller er sitteplassen klistret til baken? Du sier at du skal komme, men du klarer jo ikke å reise deg fra plassen din!’

Patikaputta gjentok at han skulle komme. Men samme hvor mye han vred seg, klarte han ikke å reise seg. Da ministeren så hvor maktesløs han var, gikk han tilbake til forsamlingen og fortalte hvordan det sto til.

’Asketen Patikaputta er maktesløs,’ sa han. ’Han sier han skal komme, men samme hvor mye han vrir seg, klarer han ikke å reise seg fra plassen sin.’

Da sa jeg til forsamlingen:

’Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake ordene sine og gir avkall på en slik tanke og en slik mening som han har. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter. Selv om dere skulle prøve å spenne for et par okser og slepe ham hit med kraftige tau, ville tauene bare ryke. Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake ordene sine og gir avkall på en slik tanke og en slik mening som han har. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter.’

Da reiste Jaliya, som var elev av asketen med trebollen, seg fra plassen sin og sa til forsamlingen:

’Vent litt, så skal jeg gå. Kanskje jeg kan få Patikaputta til å komme hit til oss.’

Jaliya gikk bort til Patikaputta og sa til ham:

’Kom nå, Patikaputta. Det er best for deg om du kommer. Det er mange som har kommet, både fremstående licchavier, rike brahmaner, velstående borgere, forskjellige religiøse og filosofiske ledere og mange andre asketer, filosofer og brahmaner. Dessuten har Gotama kommet og vil sitte i parken resten av dagen. Og alle vet jo at du har sagt: ’Asketen Gotama er en vismann, men det er jeg også, og vismenn bør kunne demonstrere sin visdom ved å utføre undere. Hvis Gotama vil møte meg på halvveien, er jeg villig til å gjøre det samme. La oss komme sammen og utføre undere! Hvis Gotama utfører ett under, skal jeg utføre to! Hvis han utfører to undere, skal jeg utføre fire! Hvis han utfører fire, skal jeg utføre åtte! Uansett hvor mange undere Gotama velger å utføre, skal jeg utføre dobbelt så mange!’

Kom nå og komme og møt Gotama på halvveien, for Gotama har allerede ankommet som førstemann til parken. Og husk hva Gotama har sagt offentlig:

’Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake ordene sine og gir avkall på en slik tanke og en slik mening som han har. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter. Selv om dere skulle prøve å spenne for et par okser og slepe ham hit med kraftige tau, ville tauene bare ryke. Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake ordene sine og gir avkall på en slik tanke og en slik mening som han har. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter.’

Så kom nå, min venn! Kom, så er seieren din! Da må Gotama erklære seg for beseiret!’

’Jeg kommer, min venn. Jeg kommer,’ svarte Patikaputta. Men samme hvor mye han vred seg, klarte han ikke å reise seg fra sitteplassen sin.

Da sa Jaliya til ham:

’Hva er det med deg da? Er baken din klistret til sitteplassen? Eller er sitteplassen klistret til baken? Du sier at du skal komme, men du klarer jo ikke å reise deg fra plassen din!’

Patikaputta gjentok at han skulle komme. Men samme hvor mye han vred seg, klarte han ikke å reise seg.

Da Jaliya så hvor maktesløs Patikaputta var, sa han:

’Det var en gang en løve, dyrenes konge, som tenkte som så: ’Jeg tror jeg vil legge meg i dette krattet. Her kan jeg ligge hele dagen. Når kvelden kommer, kan jeg komme fram, gjespe og se meg om til alle kanter før jeg utstøter tre veldige løvebrøl. Så går jeg ned til landsbyen og plukker meg ut de fineste dyrene og dreper dem. Når jeg har spist det deilige og møre kjøttet, går jeg tilbake hit og legger meg igjen.’

Som tenkt, så gjort. Løven kom fram fra krattet om kvelden, gjespet, så seg om til alle kanter og brølte tre ganger, forsynte seg med det den ville ha, og gikk så og la seg igjen.

Nå var det en gammel sjakal der som hadde livnært seg på levningene etter løvens måltider, og den var blitt både velfødd og arrogant. En dag tenkte den som så:

’Er ikke jeg like god som denne løven, dyrenes konge, kanskje? Jeg tror jeg vil legge meg i dette krattet. Her kan jeg ligge hele dagen. Når kvelden kommer, kan jeg komme fram, gjespe og se meg om til alle kanter før jeg utstøter tre veldige løvebrøl. Så går jeg ned til landsbyen og plukker meg ut de fineste dyrene og dreper dem. Når jeg har spist det deilige og møre kjøttet, går jeg tilbake hit og legger meg igjen.’

Dermed fant den seg et liggested i krattet, og da kvelden falt på, kom den fram, gjespet og så seg om til alle kanter. Så prøvde den å brøle, men det eneste som kom ut av munnen dens, var et sjakalhyl. For hvordan kan vel et ynkelig sjakalhyl måle seg med et løvebrøl?

Slik er det med deg også, Patikaputta. Du livnærer deg på levningene etter Mesteren og spiser de smulene som blir til overs etter ham, og mener likevel du kan sammenligne deg med en som har kommet fram til sannheten, med en ærverdig Mester som har kommet fram til oppvåkning ved egen hjelp. Men hvordan kan vel denne ynkelige Patikaputta måle seg med en som har kommet fram til sannheten, med en ærverdig Mester som har kommet fram til oppvåkning ved egen hjelp?’

Da Jaliya ikke klarte å få Patikaputta til å rikke seg fra plassen sin med denne lignelsen, sa han:

’Sjakalen trodde den var en løve.
Se, jeg er dyrenes konge, sa den.
Men brølet dens var en ynkelig sak,
Det kunne ikke måle seg med løvens.

Slik er det med deg også, Patikaputta. Du livnærer deg på levningene etter Mesteren og spiser de smulene som blir til overs etter ham, og mener likevel du kan sammenligne deg med en som har kommet fram til sannheten, med en ærverdig Mester som har kommet fram til oppvåkning ved egen hjelp. Men hvordan kan vel denne ynkelige Patikaputta måle seg med en som har kommet fram til sannheten, med en ærverdig Mester som har kommet fram til oppvåkning ved egen hjelp?’

Da Jaliya ikke klarte å få Patikaputta til å rikke seg fra plassen sin med denne lignelsen, sa han:

Sjakalen dilter i andres spor
og lever av smuler fra andre.
Den glemmer hvem den egentlig er
og tror at den er en tiger
Men brølet dens er en ynkelig sak,
Det kan ikke måle seg med løvens.

Slik er det med deg også, Patikaputta. Du livnærer deg på levningene etter Mesteren og spiser de smulene som blir til overs etter ham, og mener likevel du kan sammenligne deg med en som har kommet fram til sannheten, med en ærverdig Mester som har kommet fram til oppvåkning ved egen hjelp. Men hvordan kan vel denne ynkelige Patikaputta måle seg med en som har kommet fram til sannheten, med en ærverdig Mester som har kommet fram til oppvåkning ved egen hjelp?’

Da Jaliya ikke klarte å få Patikaputta til å rikke seg fra plassen sin med denne lignelsen, sa han:

Sjakalen fanget frosk og mus
og gnagde på rester av lik.
Alene i den store skogen
syntes han at han var noe til kar
og sa: Jeg er dyrenes konge!
Men brølet dens er en ynkelig sak.
Det kan ikke måle seg med løvens.

Slik er det med deg også, Patikaputta. Du livnærer deg på levningene etter Mesteren og spiser de smulene som blir til overs etter ham, og mener likevel du kan sammenligne deg med en som har kommet fram til sannheten, med en ærverdig Mester som har kommet fram til oppvåkning ved egen hjelp. Men hvordan kan vel denne ynkelige Patikaputta måle seg med en som har kommet fram til sannheten, med en ærverdig Mester som har kommet fram til oppvåkning ved egen hjelp?’

Da Jaliya ikke klarte å få Patikaputta til å rikke seg fra plassen sin med denne lignelsen, gikk han tilbake til de andre og sa:

’Asketen Patikaputta er maktesløs. Han sier han skal komme, men samme hvor mye han vrir seg, klarer han ikke å reise seg fra plassen sin.’

Da sa jeg til forsamlingen:

’Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake ordene sine og gir avkall på en slik tanke og en slik mening som han har. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter. Selv om dere skulle prøve å spenne for et par okser og slepe ham hit med kraftige tau, ville tauene bare ryke. Den nakne asketen Patikaputta klarer ikke å møte meg ansikt til ansikt hvis han ikke trekker tilbake ordene sine og gir avkall på en slik tanke og en slik mening som han har. Hvis han tror han kan møte meg uten å trekke tilbake disse ordene og gi avkall på en slik tanke og en slik mening, kommer hodet hans til å bli splintret i småbiter.’

Deretter gledet, oppmuntret og inspirerte jeg forsamlingen med å forklare læren for dem slik at de ble befridd fra sterke bindinger, og jeg hjalp åttifire tusen levende vesener til å bli fri fra sine problemer. Så konsentrerte jeg meg om ild, steg sju palmehøyder opp i luften og sendte ut en flamme som glitret og strålte ytterligere sju palmehøyder til værs før jeg dalte ned igjen ved huset med de spisse gavlene i Storskogen.

Da kom Sunakkhatta bort til meg, hilste og satte seg. Jeg spurte ham:

’Hva sier du nå, Sunakkhatta? Gikk det som jeg hadde sagt angående Patikaputta, eller hva?’

’Det gikk nøyaktig som du hadde sagt, Mester.’

’Mener du da fortsatt at jeg ikke utfører undere, Sunakkhatta?’

’Nei, her har du virkelig utført et under, Mester!’

’Så enda jeg her har utført et under, sier du altså at jeg ikke gjør noen slike undere for deg, du uvettige menneske! Ser du hvor feil du har tatt?’

Men enda jeg veiledet ham slik, forlot licchavien Sunakkhatta denne læren og treningsdisiplinen som om han skulle ha det travelt med å komme til helvete.

Jeg vet hvordan det var i begynnelsen, Bhaggava, og jeg vet mer enn det. Men jeg klamrer meg ikke til min viten, og derfor har jeg opplevd nibbana i mitt indre, noe som gjør at den som har kommet fram til sannheten, ikke kommer på avveier.

Det finnes noen prester og filosofer som hevder at det var Herren, Brahma, som startet det hele. Jeg gikk bort til dem og spurte dem om det var dette de hevdet, og det svarte de ja til.

Da spurte jeg dem hvordan de mente at dette var gått til. Men det kunne de ikke svare på, så de spurte i stedet hva jeg mente om saken. Jeg svarte:

’Langt om lenge, mine venner, etter at ufattelige tidsrom er passert, kommer den tid da denne verden trekker seg sammen. Og når dette skjer, befinner de fleste vesener seg i stråleverdenen. Der består de av ren tanke, og glede er deres næring. I stråleskjær vandrer de selvlysende i rommet, og slik holder de seg gjennom lange tider.

Langt om lenge, etter at ufattelige tidsrom er passert, kommer den tid da denne verden utvider seg igjen. Og når dette skjer, kommer Brahmas palass til syne, men det er tomt. Så faller et eller annet vesen fra stråleverdenen, når enten hans levealder eller hans forråd av gode fortjenester er uttømt, og han blir gjenfødt i Brahmas palass. Også der består han av ren tanke, og glede er hans næring. I stråleskjær vandrer han selvlysende gjennom himmelrommet, og slik går det lang tid.

Men etter å ha vært der lenge, begynner han å kjede seg, og lengsel og uro oppstår i ham. Og han tenker:

’Om det nå bare kunne komme noen andre hit også!’

Så faller noen andre vesener også fra stråleverdenen, enten ved at deres levealder eller deres forråd av gode fortjenester er uttømt. De blir også gjenfødt i Brahmas palass, og der treffer de han som kom dit først. Og de består også av ren tanke, og glede er deres næring. I stråleskjær vandrer de selvlysende gjennom himmelrommet, og slik går det lang tid.

Da tenker han som kom dit først:

’Jeg er Brahma, Herren, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener. Disse vesenene er blitt skapt av meg! Hvordan jeg begrunner det? Jo, først tenkte jeg: ’Om det nå bare kunne komme noen andre hit også!’ Og ikke før hadde jeg tenkt tanken, så var de her!’

Og de andre, som kom etterpå, tenker på sin side:

’Dette må være Brahma, Herren, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener. Av denne ærverdige Brahma er vi blitt skapt. Hvordan vi begrunner det? Jo, vi så at han var her før oss, mens vi derimot er kommet etterpå.

Dessuten lever han lenger, han som ble født der først, og han er vakrere og mektigere. Men de som ble født der etterpå lever ikke så lenge, og ikke er de så vakre og mektige heller.’

Så kan det hende at en av dem faller fra den tilstanden, og at han kommer hit. Og her forlater han hjemmet og går ut i hjemløsheten. Som eneboer, ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske sitt tidligere oppholdssted, men ingen flere. Da sier han:

’Han som har skapt oss,—Brahma, Herren, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener,—han er evig og uforgjengelig, han er hevet over forandringens lov og består i all evighet. Men vi som er skapt av Gud, derimot, vi er skrøpelige og forgjengelige. Vår levetid er kort, og underlagt dødens lov ferdes vi her.’

Slik er læren deres om at det var Herren, Brahma, som startet det hele.’

’Ja, akkurat slik har vi hørt det, Gotama,’ svarte de.

Jeg vet hvordan det var i begynnelsen, Bhaggava, og jeg vet mer enn det. Men jeg klamrer meg ikke til min viten, og derfor har jeg opplevd nibbana i mitt indre, noe som gjør at den som har kommet fram til sannheten, ikke kommer på avveier.

Det finnes noen prester og filosofer som hevder at det var noen guder som kalles ’De som er fordervet av fornøyelser’, som startet det hele. Jeg gikk bort til dem og spurte dem om det var dette de hevdet, og det svarte de ja til.

Da spurte jeg dem hvordan de mente at dette var gått til. Men det kunne de ikke svare på, så de spurte i stedet hva jeg mente om saken. Jeg svarte:

’Det finnes, mine venner, noen guder som kalles ’De som er fordervet av fornøyelser’. De lever helt oppslukt av fornøyelser, latter og fjas. Og når de er helt oppslukt av dette, blir de uoppmerksomme, og ettersom de glemmer å være oppmerksomme, faller de fra den tilstanden.

Så kan det hende at en av dem som faller fra den tilstanden kommer hit. Og her forlater han hjemmet og går ut i hjemløsheten. Som eneboer, ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske sitt tidligere oppholdssted, men ingen flere. Da sier han:

’De gudene som ikke er fordervet av fornøyelser, de er evige og uforgjengelige, de er hevet over forandringens lov og består i all evighet. Men vi, som var fordervet av fornøyelser og som takket være vår mangel på oppmerksomhet falt fra den tilstanden, vi er skrøpelige og forgjengelige. Vår levetid er kort, og underlagt dødens lov ferdes vi her.’

Slik er læren deres om at det var de gudene som er fordervet av fornøyelser, som startet det hele.’

’Ja, akkurat slik har vi hørt det, Gotama,’ svarte de.

Jeg vet hvordan det var i begynnelsen, Bhaggava, og jeg vet mer enn det. Men jeg klamrer meg ikke til min viten og derfor har jeg opplevd nibbana i mitt indre, noe som gjør at den som har kommet fram til sannheten, ikke kommer på avveier.

Det finnes noen prester og filosofer som hevder at det var noen guder som kalles ’De som er fordervet i sinnet’, som startet det hele. Jeg gikk bort til dem og spurte dem om det var dette de hevdet, og det svarte de ja til.

Da spurte jeg dem hvordan de mente at dette var gått til. Men det kunne de ikke svare på, så de spurte i stedet hva jeg mente om saken. Jeg svarte:

’Det finnes noen guder som kalles ’De som er fordervet i sinnet’. De brenner av sterk misunnelse mot hverandre. Dette nag forderver sinnet for dem alle, og utmattet i kropp og sinn faller de fra den tilstanden.

Så kan det hende at en av dem som faller fra den tilstanden kommer hit. Og her forlater han hjemmet og går ut i hjemløsheten. Som eneboer, ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske sitt tidligere oppholdssted, men ingen flere. Da sier han:

’De gudene som ikke er fordervet i sinnet, de er evig og uforgjengelige, de er hevet over forandringens lov og består i all evighet. Men vi, som lot misunnelse og nag forderve våre sinn og falt derfra av utmattelse, vi er skrøpelige og forgjengelige. Vår levetid er kort, og underlagt dødens lov ferdes vi her.’

Slik er læren deres om at det var de gudene som er fordervet i sinnet, som startet det hele.’

’Ja, akkurat slik har vi hørt det, Gotama,’ svarte de.

Jeg vet hvordan det var i begynnelsen, Bhaggava, og jeg vet mer enn det. Men jeg klamrer meg ikke til min viten, og derfor har jeg opplevd nibbana i mitt indre, noe som gjør at den som har kommet fram til sannheten, ikke kommer på avveier.

Det finnes noen prester og filosofer som hevder at alt er blitt til av seg selv. Jeg gikk bort til dem og spurte dem om det var dette de hevdet, og det svarte de ja til.

Da spurte jeg dem hvordan de mente at dette var gått til. Men det kunne de ikke svare på, så de spurte i stedet hva jeg mente om saken. Jeg svarte:

’Det finnes noen guder som kalles ’De ubevisste’. Så snart en forestilling oppstår i dem, faller de fra den tilstanden.

Så kan det hende at en av dem faller fra den tilstanden, og at han kommer hit. Og her forlater han hjemmet og går ut i hjemløsheten. Som eneboer, ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske at forestillingene oppsto, men ikke noe som hendte før det. Og han sier:

’Selvet og verden er blitt til av seg selv. Hvordan jeg begrunner det? Jo, før eksisterte jeg ikke, men så med ett var jeg til.’

Slik er læren deres om at alt er blitt til av seg selv.’

’Ja, akkurat slik har vi hørt det, Gotama,’ svarte de.

Jeg vet hvordan det var i begynnelsen, Bhaggava, og jeg vet mer enn det. Men jeg klamrer meg ikke til min viten, og derfor har jeg opplevd nibbana i mitt indre, noe som gjør at den som har kommet fram til sannheten, ikke kommer på avveier.

Siden jeg mener og sier disse tingene, er det noen prester og filosofer som feilaktig, løgnaktig, falskt og med urette anklager meg og sier at jeg og munkene tar feil. De påstår at jeg sier at den som har nådd fram til skjønnhet og frihet, vil oppfatte alt som motbydelig. Men noe slikt sier jeg ikke, Bhaggava. Jeg sier at den som har nådd fram til skjønnhet og frihet, vil oppfatte det som vakkert.»

«Da tar de feil de som mener at du og munkene tar feil, Mester. Nå har jeg tillit til at du kan lære meg hvordan jeg kan finne fram til skjønnhet og frihet!»

«Det er ikke lett for slike som har et annet syn og en annen overbevisning, en annen mening, en annen trening og en annen lærer å finne fram til skjønnhet og frihet. Men den tilliten du har til meg, vil være deg til stor hjelp, Bhaggava.»

«Hvis det er vanskelig for slike som har et annet syn og en annen overbevisning, en annen mening, en annen trening og en annen lærer å finne fram til skjønnhet og frihet, da skal sannelig den tilliten jeg har til deg, være meg til stor hjelp, Mester!»

Slik talte Mesteren. Glad til sinns tok vandringsmannen Bhaggavagotta imot Mesterens ord.

The Long Discourses

|_III. The Chapter with Pāṭikaputta

DN24. Fortellingen om Patikaputta

Translations [19]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Português

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Translations [19]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Português

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Commentaries [0]